Bullshit

Dagen i dag hadde egentlig ingen grunn til å være noe værre enn andre dager. Hodet mitt er fyllt med tull og det kan være en bitteliten ting som setter det hele i gang. I dag var det det faktum at jeg måtte ha på meg klær jeg ikke følte meg komfortabel med, jeg spiste en sjokolade-bit jeg egentlig ikke ville, og en handling ble utrettet mot noen andre som jeg egentlig ville ha selv. Egoisme. Og denne ego-trippingen endte med at jeg gikk med sjerfet over ansiktet mesteparten av dagen.

I speilet så jeg to vidåpne og ganske desperate øyne, i dag. Jeg hater det blikket. Jeg hater den avhengigheten jeg har til gode ord. Gode ord jeg føler aldri blir kastet i min retning, selv om jeg er ganske sikker på at jeg mottar dem til stadighet.

Ekkoet av "du har svær rumpe" går fremdeles igjen inne i hodet mitt. Mange har sagt at det var ment som et komplimang. Ja, det kan godt hende du synes at store rumper er flotte (jeg synes det. Veldig flotte faktisk), men det forandrer ikke det faktum at du har nettopp bekreftet en av mine største frykter. Det er ulogisk, og dumt, men jeg kan knapt hjelpe for det. Det faktum at jeg har en stor rumpe synker inn, sakte dem sikkert. Noen ganger stritter jeg i mot det med hele min sjel, slik som i dag, og da gjør det vondt å se sannheten i speilet. Jeg blir desperat av det.

Men da er det også godt å ha gode venner. Med leppa nede på knærne og hundre lag med klær på kunne jeg tusle bort til sofaen og legge hodet på skulderen til Torgeir. Utrolig nok forstår han hva det skal være, uten at jeg trenger å bruke noen ord. Jeg kan se på ham, og han vil gi meg en klem. I dag var det ikke noe anderledes. Med litt erting kunne jeg endelig le av det hele og føle meg bra igjen.

Hvor dumt er det ikke, egentlig?