Aktiv ungdom

Ah yeah... Hmmm. Nå... Vel... jeg vingler litt. Merker at jeg er en libra, tross alt. Tror ikke på astrologi, men alle mennesker trenger noe å henge skyld på. Jeg har aldri vært flink til å bestemme meg for ting, ta valg, velge høyre eller venstre. Uansett så har jeg nå sent ett brev til Peter og bedt om å få utsatt søknadene mine.

Grunner? Mange. Vi har ting som penger, tid etc etc, men hovedsakelig er det vel litt redsel og muligheten til å bli med på et annet voluntør program som fikk meg til å ombestemme meg i hui og hast. Denne er satt i Europa (ikke like spennende, men dog), du har muligheten til å lære språket og, get this, det blir betalt for. Man får reise, kost og losji dekket pluss lommepenger. Som en fattig student så er dette fryktelig forlokkene. Hittil så har det største spørsmålet vært om jeg kunne ha råd til dette. Men nå, om det blir dekket, og jeg får ordnet alt til Mai eller Juni, kan jeg kanskje dra like etter skolen er over. Da slipper jeg mye av det her med spare opp hauger med penger, finne leilighet og jobb for bare noen måneder osv. But then again, det står at selve søke prosessen kan ta fra tre til seks måneder, så vi får se.

Akkurat nå er det Italia som frister mest, men England virker også gøy.

Men nå er det søndag og jeg fungerer ikke helt. Senere i dag, mellom middag og kvelds, skal vi jobbe med linjekvelden. Det er forfatterklassens tur neste helg og vi er bare halv-ferdig med manuset. Jeg begynner å stresse noe skikkelig. Jeg mener, hvordan i all verden skal vi lære manus utenatt, hvordan kommer folk til å ta det etc etc etc....

Og resten er opp til skjebnen

Ikke det at jeg tror så fryktelig mye på skjebnen, egentlig, men mye er opp til tilfeldigheter her i verden, og hvordan du vil tolke det er jo opp til en selv. Uansett, nå har jeg endelig fått sent de tre søknadene mine. Til Bankok, Phattalung og Bali. Jeg er spent, fryser faktisk på grunn av nerver, men jeg håper, ber og prøver å engasjere nok ressurser, til at det går bra. Jeg håper jeg blir valgt, jeg håper jeg får interview, jeg håper jeg har gjort alt riktig, jeg håper jeg får en jobb så jeg får spart opp penger, jeg håper jeg får fiksa alle papirer.

Akkurat nå kjennes det ut som om jeg står på kanten av et stup. Ikke det at jeg har kommet så langt som at jeg er redd for å reise. Akkurat nå er jeg mer bekymret for om jeg får fikset alt i tide. Det er ikke så fryktelig lenge til September, og jeg får ikke begynt å spare penger før i slutten av mai.

Planen akkurat nå er å skaffe meg en dritkjedelig lagerjobb siden det er de som betaler godt. I sommer blir det ingen festivaler eller ferier av noen slag, men det får stå sin prøve. Det ender vel med at jeg må ta opp et lite lån tenker jeg. Ouchie.

Men medd tanken på hva dette går ut på, vil jeg si det er verdt det, og enda mer.

Gaming er storveis

I det siste har dagene mine mer eller mindre vært dominert av stress og lengsel etter DA. Dragon Age, that is. Jeg har perioder hvor jeg kan bli totalt oppslukt av spill og dette RPG-spillet har definitivt gjort det. Når jeg til og med gir opp ettermidagslurene og nattessøvnen min for å spille, vet man at det er serious business. Det er vanskelig, men allikevel gøy. Det at vi er mange som spiller gjør det enda bedre. Nå har jeg faktisk noen å snakke med når det skjer spennende ting. Utsagn som "endelig levla jeg!", "ooh sjekk ut detta gearet!" og "faen, tanken min dævva" blir møtt med oppmuntring og sympati i steden for blanke stirr.

Men bortsett fra det så har stresset eskalert litt. Det er ting som skjer konstant. Café kvelder, manus skriving, søknader, musikaler av ymse slag og så videre og så videre. I forhold til søknader så har jeg nå skrevet ferdig, mer eller mindre, til Fabindia i India og Phattalung i sør Thailand. Jeg har vært treg, dessverre, for selv om jeg har skrevet dem er jeg alt for giddalaus til å faktisk sette alt sammen og sende det. Men jeg skal få gjort det i morgen. Store planer om å skulke de første to timene og heller jobbe på søknadene. På mange plan mener jeg det er viktigere enn å kjede meg igjennom whatever tull det er vi har i morgen. For så vidt kan det jo være viktig informasjon, men jeg får heller få et referat av det.

Av bøker så leser jeg aaalt for mange for tiden. Har vel begynt på tre eller fire bøker, pluss alle de som allerede ligger i "skal leses" bunkene mine. Viktigst å nevne er vel den jeg er mest satt på å lese, nemlig What's Eating Gilbert Grape av Peter Hedges. Jeg har jo sett filmen uttalige ganger og elsker den, så når Kristine i klassen nevne at hun hadde den kunne jeg rett og slett ikke dy meg. Så nå har jeg en liten pause i DA spillingen for å prioritere. Whoopdido. Jeg er bare glad jeg klarte å lure meg unna café kvelden. Yo.

"To whom it may concern"

The percentage of us toe the line
The Rest of us is out of reach
Everybody party time
Some of us will never sleep again.
- Gorillaz



Fremdeles syk. I går var en febertung og slitsom dag, men jeg kjenner at nå har jeg mer energi. For første gang på en uke våknet jeg ikke og gruet meg til resten av dagen.

Jeg fullførte boken "Det angår også deg". Begynte på den en gang for lenge siden, i niende klasse tror jeg, og nå har jeg endelig klart å mane meg opp til å lese den ferdig. Det er en bok om Herman Sachnowitz som ble sent på båten Donau til Auswitch sammen med sine fire brødre, tre søstre og far. Herman var den eneste som overlevde og fikk vende tilbake til Norge igjen. Det er en tung, tankevekkende bok som de fleste har vært borti en eller annen gang i norsk pensum.

Når jeg leser slike bøker ser jeg dem så klart for meg som filmer, og interessen for film manuskript blusser opp. Akk, alle disse ambisjoner. Jeg er glad jeg er ung, gir meg så mye tid fremmover. Det bokstavelig talt kiler i magen på meg når jeg tenker på alle de fine tingene jeg har muligheten til å gjøre. Jeg har sagt det før men jeg sier det igjen; det går ikke en dag jeg ikke takker for at jeg er født.

Apropo muligheter og lignende. Jeg og Anne fikk endelig svar fra Peter angående søknadene våre til frivillig arbeid. Skal sette meg ned i dag for å begynne å komponere dem for alvor. Fullførte CVen min på engelsk her om dagen, og det overrasket meg hvor utfyldene den allerede er. Når jeg leser igjennom den går det opp for meg (i motsettning til hvor mye tid jeg har igjen) hvor mye jeg allerede har fått gjort.


----

I går hadde klassen min seminar. Det at jeg var syk gjorde hele opplevelsen ganske ørkesløs og slitsom. Matias og jeg hadde den posten med mest fysisk aktivitet, og det å organisere og engasjere opp til åttifem elever i flere timer i strekk tok sitt av krefter.

Matias og jeg valgte en type teatersport. En introduksjon til hvordan man ofte kan begynne et teater manus med improvisasjon, karakterarbeid og settinger. Mange elever tok det med godt mot og hadde ikke så mye i mot å dumme seg litt ut sammen og le av det. Andre igjen var alt for prippene og ødela for både seg selv og andre. Vel vel, i det store og det hele ble det mye latter ut av det. Men fy faen så sliten jeg var.

Senere på kvelden arrangerte Hestesportlinjen linjekveld, hvilket jeg måtte forlate midt i for feberen hadde blitt for høy og jeg så dobbelt av det meste. Når det kommer til slike ting er jeg fyktelig svak. Oftest får jeg ikke feber, så når jeg først gjør det veit jeg aldri helt hvordan jeg skal takle det. Patetisk. Men i dag er jeg bedre!

*snuffs hoste nyse*

Jeg har blitt syk. En grusom liten forkjølelse som har tatt kreftene fullstendig fra meg. Jeg tror ikke jeg har feber, allikevel verker hodet, halsen og øynene. Det renner snørr og tårer om hverandre, og slimet ligger tykt i bådet hodet og halsen. Ugh. Jeg hater dette. Det værste med å bli syk er at jeg alltid blir så frustrerende avhengig av å ha folk rundt meg. Snakking og bråking er utrolig slitsomt, men jeg makter rett og slett ikke å ligge alene. Da begynner jeg å føle fryktelig synd på meg selv, og det er noe av det værste jeg veit.

I kveld skal vi egentlig se på et symfoni orkester med Charlie Chaplin fremvisning med klassen, men jeg veit ikke om jeg orker. Hvilket er synd, for jeg hadde faktisk gledet meg.

Hva mer er at siden jeg er så sliten, så er bare tanken på å måtte på skolen i morgen igjen utmattende. Men klassen vår skal holde seminar denne lørdagen, og jeg kan ikke svikte Matias. Jeg får bare knipe tennene sammen, håpe at jeg er bedre i morgen eller ta det igjen på søndag.

Igjen så er venner redningen. Når jeg våknet i dag hadde Anne laget matpakke til meg hvor det stod "Bli fort frisk vennen. Sov masse og drikk te!". Slike ting er så utrolig deilig, det varmer rett inn i sjela og vips, så har man fått mer energi!

Bullshit

Dagen i dag hadde egentlig ingen grunn til å være noe værre enn andre dager. Hodet mitt er fyllt med tull og det kan være en bitteliten ting som setter det hele i gang. I dag var det det faktum at jeg måtte ha på meg klær jeg ikke følte meg komfortabel med, jeg spiste en sjokolade-bit jeg egentlig ikke ville, og en handling ble utrettet mot noen andre som jeg egentlig ville ha selv. Egoisme. Og denne ego-trippingen endte med at jeg gikk med sjerfet over ansiktet mesteparten av dagen.

I speilet så jeg to vidåpne og ganske desperate øyne, i dag. Jeg hater det blikket. Jeg hater den avhengigheten jeg har til gode ord. Gode ord jeg føler aldri blir kastet i min retning, selv om jeg er ganske sikker på at jeg mottar dem til stadighet.

Ekkoet av "du har svær rumpe" går fremdeles igjen inne i hodet mitt. Mange har sagt at det var ment som et komplimang. Ja, det kan godt hende du synes at store rumper er flotte (jeg synes det. Veldig flotte faktisk), men det forandrer ikke det faktum at du har nettopp bekreftet en av mine største frykter. Det er ulogisk, og dumt, men jeg kan knapt hjelpe for det. Det faktum at jeg har en stor rumpe synker inn, sakte dem sikkert. Noen ganger stritter jeg i mot det med hele min sjel, slik som i dag, og da gjør det vondt å se sannheten i speilet. Jeg blir desperat av det.

Men da er det også godt å ha gode venner. Med leppa nede på knærne og hundre lag med klær på kunne jeg tusle bort til sofaen og legge hodet på skulderen til Torgeir. Utrolig nok forstår han hva det skal være, uten at jeg trenger å bruke noen ord. Jeg kan se på ham, og han vil gi meg en klem. I dag var det ikke noe anderledes. Med litt erting kunne jeg endelig le av det hele og føle meg bra igjen.

Hvor dumt er det ikke, egentlig?

Avatar

Getting from Hylkje and into Bergen is no easy feat, I can promise you that. Not on a hot, sunny and easy day, and certainly not on a snowheavy night with -25 c. But then we got the idea on a Sunday night with heavy snow and -25c to go to the cinema in Bergen and watch Avatar in 3D! First we were around eight people planning to go, but because of circumstances we ended up with only five(Anne, Annika, Caroline, Matias, Torgeir). First we were planning on catching the 1800 show, but it sold out right in front of our eyes, so we in the end we agreed on the 2100. At five to seven we speed-walked up to the bus stop in order to get on the ten past seven bus. It's always late, so when it was fifteen minutes past we didn't think much of it. Then it was twenty minutes past, and eventually it crawled toward thirty minutes past. Upon consulting the bus times we realized that the stupid bus only went once every second hour on Sundays. In desperation we called a taxi and planned on taking it into Åsane and then take the bus from there.

Time went by. We were near death it was so cold. To pass away time we played Godzilla and Tokyo with the snow. We chased each other up and down the road and we stood huddled in a penguin formation with the smallest in the middle.

Eventually, after an eternity and a call, a taxi finally arrived. Our earlier plan to just take it to Åsane went down the drain because then we wouldn't reach the movie in time. Eventually, after one and a half hour, we got into Bergen just in time to buy some candy and find our seats.

Everyone suggested that I either go to the toilet before the movie, or not buy anything to drink, but I didn't heed any of this and bought a huge pepsi max. Needless to say it hadn't even been five minutes before I had to go to pee. Torgeir was kind enough to agree to follow me (to stand outside the women's toilet and wait!) but lickily I got Annika to go. Everything was nice and dandy, until I half way into the movie was so near peeing myself I hardly knew what to do.

But the movie in itself was so exciting I managed to hold it(though barely). To me it doesn't take much to make me love a movie while in the theater. Some colour and deep bass on the sound effects and I am hooked. Needless to say, Avatar on 3D was aweome. Colours, 3D stuff floating in the air in front of you, explosions, tall blue people, it had everything and I LOVED it! It made me so invested in the world of Pandora that I still haven't fully removed myself from it. I am atm downloading it, just because I need to see it again. I don't know if I will appreciate the story just as much this time around, but yeah. The world caught me up. I need to get closure. Or whatever xD

People who claim to know their business concerning this movie(apparently it has a long history already. I was talking about what a good game it would make.... and it had already been made into one a long time ago. I feel so ignorant and I suppose I should read up on it. Sort of like that guy in the commercial who picks up Lotr and says "naw, have they made a movie out of this now?") say that it isn't that good. That it's obvious the manuscript was written in the nineties and onwards. That might be, but I still like some of the characters. I also like the obvious fuck you to how the North American government used to play it with the "terror against terror". Though it's an easy enough card for them to play now. But be that as it may. I have a lot more leeway when it comes to movies. I am strict with books, but movies are allowed to get away with a lot. Maybe because I watch them a lot less. The conclusion is though: Avatar owned.

After the movie I had to pee so much I felt sick. The theater was closed so we couldn't go back and pee. Someone suggested the bus central, but I knew with myself that no could do. I jogged to the nearest alley, found a dark corner and sat down. It was the most delicious pee I have ever had, even if I sat with my bottom bare in -25c and snow.


As for today, the class had a little field trip into the library in Bergen. We were supposed to find three poems that we will represent for class tomorrow and explain why we like. Getting so caught up with the books I just settled with some André Bjerke and went on a book hunt. It's sooooo damn difficult not to get caught up while browsing. You can take them ALL with you and oh my god books are my great sin in life. Seriously. I ended up borrowing Ibsen's Women, Culture Shock: Thailand, The Importance of Being Earnest by Wilde, Thailand, Omnibus 3 the haunter of the dark by H.P. Lovecraft, Earth; Our Mother(Indian myths and legends from North America) and André Bjerke's collection of poetry. That's just a bit of everything I wanted to haul with me home. Oh the love.

Komplekser

"SIREN, DU HAR EN SVÆR REVV!" skrek hun og pekte på meg.

Jo takk. Der og da falt hele den skjøre lille verdenen min sammen igjen. På ny stod tårene i øynene på meg og jeg hadde lyst til å kaste opp der og da.

Jeg er lei av å hate følelsen av å være mett. Jeg er lei av å ligge sulten i senga mi klokken halv fem om morgenen. Jeg er lei av å rive av meg klesplagg på klesplagg foran speilet. Jeg er lei av å ha lyst til å ta en kniv for så å skjære av meg alt sammen.

Så takk for at du minnet meg på ett av mine største komplekser.

Today I got hurt by someone I thought couldn't hurt me anymore. Not that it by any means was intentional, I don't think, but the action was surprisingly hurting. In many layered parts. For a long time I've been pretty certain that all relations and feelings were gone, and felt glad for it. But lately things have been bubbling just under the surface, and somehow it was like getting a fist in the face today. Just an innocent thing, with no real relations towards me at all, made my tears well up and I felt awfully embarrassed. All I wanted to do was throw everything I had in my hands to the floor and run away, like I did when it was at it's worst.

Luckily an unknowing(or perhaps he actually saw) Torgeir distracted me by asking if I wanted a cup of coffee. It got me out of the pit of self pity, even if I was shaken for a long while after.


It's getting so cold here I hardly know what to do. We're literally trapped inside the school since it's unbearable to be outside for any longer parts of time. The cold here is so wet and damp and it just sneaks in under your clothes and onwards until it sits in your bones. On the eastern parts of the country the cold is at this time usually very dry. It's more like a physical vacuum, while this crawls into your body and stays there.


At the moment I am reading Kokkyo no minami, tayo no nishi by Murakami Haruki. Apparently he's supposed to be some fantastic writer, but I am not seeing it yet. It's been clichéd and full of bad endings and bad beginnings. But I am getting more caught up in it, so it might just prove to be good after all. The list of books I have on my nightstand atm long, but I am looking forward to each and every one of them. Sometimes it feels like there's nothing to read at all, so I am happy that my interest is piqued again. There are moments where the concentration is so busted you just can't read a page, much less a whole book.

Next up is Nations by Terry Pratchett, onward is Finnegans Wake by James Joyce, The Living Dead that's a collection of zombie stories by authors I adore and lastly the Golden Compass. Those are the ones on my nightstand, but I have some more unread in my shelves that needs to be read too.

Volunteering

I haven't updated in a while... oh my, there I suddenly wrote in English. Well, never mind, I'll write this in English.

Anyway. Yeah. No updates. I've been thinking about it, of course things have been happening. But I've been so content with stuff, I haven't really needed to whine much. And whatever I've wanted to whine about, has been something I wouldn't part with on a blog for anything. Who knows who will find it right? I don't kid myself thinking there's anyone reading this, but someone might stumble upon it, and that would be unfortunate.

Not like the secret is earth shattering. Like the world as we know it will rock on it's foundation. It concerns the previous post I made, the lyrics, and we all know how freakin' well it went last time I admitted to "The One" that I fancied him. HAH. No, certainly not repeating that mistake. I'll just enjoy the person's company in peace, and be satisfied with that. He's my kind of pilot, and he could of taken me to the stars, but he's... engaged with another rocketship xP

That be as it may. New Years went and passed as uneventful as it usually does. Putting number on time is not something I like. I don't celebrate New Years, I don't pay much mind to my birthday and I don't even wear a watch of any kind. Time has always been my enemy. It has hounded me for years, forcing me to run until I puke. I am not obeying to it's nazi hollers anymore.

Christmas holiday was uneventful. I find it strange returning to old pastures. It's so dead. There's not even an echo there. I feel claustrophobic, to be perfectly honest. And even if I think I hurt mum and my family by being so closed off and longing back to Bergen, I hope they'll understand. I've always been so restless, and those places reminds me of a pain and darkness I am fleeing from. This is the place I sunk into depression, this is the place where I started to hate myself, gnawing at my own bones. Hacking at them with razonblades. When animals in cages gnaw at their own paws they're in pain, I don't think it's any different with humans. When I then return I feel some of it still stoke my back, making the hairs stand on end. I feel paranoid, restless, claustrophobic and hateful. I am not that Siren anymore. I am not that scared little girl, forced up in a corner, and attacking anything that moves. I don't want to be reminded of her either. Not yet.

Speaking of getting away. We had an awesome man with a rainbow watch hold a lecture for us today. He came from the RCNUWC and spoke to us about a volunteer programme he was working on. To explain it brief: he travels from school to school talking about volunteering, recruits people, and help them send applications to good volunteering programmes that you can trust.

It soundes beyond perfect.

Just what I've wanted. This came shooting at me like lightening from a clear sky. Initially I thought of applying at the Writer's Art Academy in Bergen, pretty high up there, but I held little hope for even being accepted. Besides, I was less than enthused about writing the application. They want a realist psychological text on between 10 and 15 pages. That's really not my thing, not yet. And if that's what they want... well... that's not what I feel like giving at the time. But this, this volunteering, that's really an opportunity. New culture, working as a teacher, really experiencing new and exciting things! Challenge myself!

Of all the places I am most enthused about Thailand. I don't know, there's just something about it that suddenly fancied me a lot. I really want to work there. I want to learn the culture, the language, the people; everything.

The application is pretty thorough, and they want it within a short period of time. I'll have to magick up a tidy sum for it, but I really want this. I feel really motivated. For the first time I actually want to forsake my little pleasures in order to save up money. I hope I get accepted. So far I haven't seen many Norwegians as volunteers. That's a bit disheartening, but we'll see. I won't give up before the game has begun.

Today I spent the entire afternoon after classes reading up on the different programmes and what they need for the applications. There's several things I want, unfortunately it seems like we an only apply for one thing at the time, but I'll email Peter and ask him a few questions. I'll continue researching tomorrow.

I am not letting this opportunity get away from me!

To The Moon and Back

She's taking time making up the reasons
To justify all the hurt inside
Guess she knows from the smiles and the look in their eyes
Everyone's got a theory about the bitter one
They're saying, "Mama never loved her much"
And, "Daddy never keeps in touch
That's why she shies away from human affection"
But somewhere in a private place
She packs her bags for outer space
And now she's waiting for the right kind of pilot to come

[...]

She can't remember a time when she felt needed
If love was red then she was color blind
All her friends, well they've been trialed for treason
And crimes that were never defined
She's saying, "Love is like a barren place,
And reaching out for human faith
It's like a journey I just don't have a map for"
So baby's gonna take a dive and
Push the shift to overdrive
Send a signal that she's hanging
All her hopes on the stars
-savage garden