Hilmar

Hilmar Smnøy. Spøkelset som har gått igjen på internatene. Som varslet oss når ovnen truet med å gå i luften. Han er ofte inne på vaskerommet. Jeg fryser som faen når han er i nærheten, men jeg vet han er god.

Endelig så fant jeg ham. Hilmar Samnøy.

Writing to reach you

Nå har linjeukene offisielt begynt. Skriving, skriving og atter skriving. Jeg tror jeg liker det, i alle fall så langt. Klarte å grine til meg en plass bakerst i klasserommet ved vinduet og varmeovnen. Av og til er det greit at folk er redd meg.

På lørdag hadde vi elevstemne. Skolen inviterte gamle elever fra forgagne år på fest, og det var opp til oss nåværende elever å underholde. Min oppgave var å lese opp en novelistisk tekst skrevet av Matias. Det gikk visst ganske bra for jeg fikk mye ros etterpå. Selve dagen var utrolig slitsom. Den begynte med korøving like etter frokost, og fortsatte frem til middag. Etter middag måtte jeg gå igjennom teksten og hilse på gamle elever. Klokken halv seks braket det løs med fest. Synging, skravling, klapping og lesing. Vi fikk også besøk på internatene langt ut på natt. Og jeg som bare tuslet rundt i pysjen.



Neste helg har vi langhelg, fri fra fredag til søndag, og slik som det ser ut nå blir jeg alene igjen på skolen. Jeg har blitt bedt hjem til Anne, og det frister å si ja, men jeg tenker også at det er en ypperlig sjangs til å skrive. Om jeg drar hjem til Anne tilbyr hun seg å betale for billetten.... og jeg synes det er ille nok at jeg skal bo og spise hos dem. Jeg vet ikke, det frister ikke spesielt mye å bli igjen heller. Vi får se hva jeg gjør, jeg har en hel uke å bestemme meg på.

Musekinin Hero

Og mine rare søvnmønstre fortsetter. Før fikk jeg ikke sove, så hadde jeg mareritt, og nå våkner jeg av uforklarlige grunner midt på natten. Selv om jeg la meg veldig tidlig i går er jeg hinsides trøtt i dag. Skikkelig dårlig humør. Tempramentet mitt er helt strukket og nervene er utenpå kroppen. Jeg har ingen tålmodighet overhodet og har mest lyst til å sitte med musikken super høyt i et hjørne og være asosial.

Men jeg føler at det hadde vært tullete, så jeg prøver å jobbe hardt med å gjøre dagen bedre. Dårlig energi tiltrekker seg dårlig energi, og jeg vil ikke at det skal bli værre enn det det er. En positiv innstilling avler postive ting og så håper jeg at dagen skal bli bedre.

Dessuten er det ikke jeg som har det værst uansett. Sondre har klart å ødelegge kneet sitt og er kanskje ute av NM. Han klarer definitivt ikke å finne frem noen positive holdninger, så noen må gjøre det for ham. Som Anne sa i går "why does bad things keep on happening to good people around here?" Sant så sant.

Så, for positiv stemning, satte jeg på Kanjani8. Trodde aldri eito av alle grupper ville gi meg en følelse av nostalgi, men det klarte dem altså. Vel, den tiden de representerer er jo ganske... intens? Ensom? Fantastisk? Det finnes vel mange ord som kan beskrive det, men merkverdig, ja det var det. Nå kjennes det ut som om det er et annet liv, som om noen andre levde det. En helt annen Siren. Kan vel kanskje ha noe med skolen her å gjøre. I fremtiden, når jeg ser tilbake på det her, kommer alt sammen til å fremtone seg som en liten lomme av tid, separert fra alt det andre.

Én ting har jeg i alle fall lært: jeg har ingenting å gjøre på skolen. Livet mitt skal leves fritt fra nå av. Usikkert, ustabilt men fargerikt.

Monstre

Det truet med å bli enda en søvnløs og marerittfylt natt. Jeg ble jaget av zombier. Jeg trodde det var den sløve typen, så jeg klatret opp på et gjerde. Det viste seg uheldigvis at det var rage-infected zombier, og de kom styrtende etter meg. Akkurat i det zombiene begynte å klatre opp gjerdet etter meg ga jeg opp. Jeg orket rett og slett ikke å kjempe i mot den underbevisste angsten, så jeg lot dem ta meg. Jeg lot meg selv bli spist av zombier, og slik ble jeg en av dem.

Etter det var drømmen ganske koselig. Alle var zombier, og vi hadde en zombie-trikk som gikk igjennom byen. Alle som kom på, spisste vi. Det var egentlig ganske morsomt. Jeg hadde til og med min egen zombie-kjæreste.

Det eneste var at jeg våknet opp med neseblod i dag. Akk ja, jeg må slutte å være så intens.

Hah... av alle sanger så var det Gibisu med Shiina Ringo som kom på shuffle nå. Slike tilfeldigheter. Vakrere sang skal du lete lenge etter. Kontakt har jo begynt å bli gjennopptatt. Og at det var den andre parten som tok første initiativet, skulle man ikke tro. En berøring på skulderen ville ha sent meg i bakken før, men nå går det greit. Men jeg merker jo at jeg trekker meg unna, kvepper til som om det er fysisk smerte jeg forventer skal bli gitt meg. På mange måter har det vel også vært det.

Trykk det ned. Ignorer det. Survival of the fittest. Det er ingen plass til følelser som gjør meg svak.

"I wanna be with you/so ware kite/motto, motto, motto."

ﾛｰﾘﾝｸﾞ･ｺｰｽﾀｰ

Himmelen ute er en perfekt blå. Det er friskt, den vakreste november jeg noen sinne kunne tenke meg. Merkelig at det er her på vestlandet, Bergen, hvor jeg ville finne det. Disse plasser er jo kjent for regnet og gråværet, men både oktober og november har vært mer eller mindre plettfrie. I forhold til det burde humøret mitt ha vært på topp. Ofte sitter jeg å ser ut og lurer på hvordan jeg kan finne noe tungsinn i meg selv i det hele tatt.

Av alle ting har jeg satt på Nemureru Mori med Plastic Tree. Nostalgi er en følelse jeg aldri har vært helt god til å håndtere, men jeg blir bedre på det. Drømmer og håp har jeg mange av, til tross for at jeg forteller meg selv og alle at drømmer er bortkastet. Jeg tror det ligger i menneskenaturen, rett og slett. Vi drømmer om det vi vil ha, roter oss bort i fantasien, mister festet i virkeligheten. Vi blir dratt så langt med strømmen at vi glemmer å svømme i riktig retning. Kare oss i land for å kunne faktisk oppfylle det vi ønsker. Men av og til er det deilig å bare senke skuldrene og la livet skje. Sørge for å komme opp til overflaten og puste, flyte med. Om en jobber for hardt, strever for hardt for å nå fremtiden glemmer man rett og slett nåtiden. Og til slutt blir man sittende der uten gode minner og øyeblikk. Den sikreste måten å bli deprimert på.

Derfor er det deilig med slike klare, friske dager og Plastic Tree. Det føles litt ut som jeg strekkes ut, slites ut, fortid, nåtid og fremtid slutter å eksistere. Alt blir ett. Jeg føler nostalgi for noe som ikke har skjedd samtidig som alt rundt meg får vakre, gylne og klare farger.


I det siste har jeg sletet litt med søvnproblemer. Virket overrasker meg. Det er lenge siden jeg har ligget våken om nettene. Når jeg legger meg nå, uansett hva jeg har drevet på med i løpet av dagen, så finnes jeg ikke noe trøtt. Når jeg endelig sovner har jeg mareritt. Ikke vonde eller rare drømmer, men mareritt. I natt våknet jeg med adrenalinet pumpende i blodet. Merkverdig. Jeg forstår ikke hva det kan være i underbevisstheten min som gir meg så mange mareritt. Og det rareste er at det har vært så mange netter på rad nå.

Jeg har også funnet ut av hvorfor jeg er så søvnig hele tiden. Det er rutinene. Når ting går i rutine begynner jeg å kjede meg, og da blir jeg trøtt. Derfor gleder jeg meg nå til linjeukene, og etter det starter nye valgfag. Når vi er godt inn i det skal jeg hjem på juleferie, og så begynner enda et nytt år. Tenk det. Tiden har gått fort, samtidig som det ikke har det.

Av en eller annen grunn er jeg også engstelig for hva jeg skal ta meg til etter dette året er omme. Eller jeg var, når jeg tenker meg om. Etter besøket fra forleggeren og all skrivingen vi har gjort er jeg mer bevist enn noen sinne før at jeg skal bli forfatter. Jeg skal leve av det. Uansett hvor hardt jeg må jobbe, skal jeg nå i mål. Definitivt. Det er ingen grunn til hvorfor jeg ikke skal det. Jeg har ideene, jeg har inspirasjonen, jeg har fantasien og jeg har gutset. Redaktøren fortalte det at de ville satse på manus bare det var en original eller god idé der. Språk og setningsoppbygning og alt det der er noe man jobber med sammen. Det er så utrolig deilig å vite. Det gir meg friheten til å fokusere på det jeg vil skrive. Nå kan jeg sette meg ned og bare skrive rett ut akkurat det jeg ser i hodet. Språk og alt det der rettes etterpå. Om jeg tillater meg selv det her tror jeg faktisk mye av det vanskelige i språket mitt vil rette seg av seg selv. Jeg har, som muttern sier, et godt muntelig språk, så om jeg bare tør å føre dette ned på papir blir det bra.

Det eneste er at jeg står litt delt om hvorvidt jeg har lyst til å gi ut på norsk forlag eller ei. Jeg får vel gjøre mer research og tenke mer på det.

Dessuten står jeg litt i tvil om jeg har lyst til å fortsette på filmskole eller om jeg rett og slett bare skal satse på romaner. Ah, tunge valg. Tunge valg.

"Kjærleik er at vilja vel"

Jeg har vel nå bestemt meg for å skrive denne bloggen på norsk. Det føles litt keitete, men det er vel det beste. For øyeblikket virker det som jeg kommer til å tape kampen om å få skrive på engelsk (som jeg har brukt så mye tid og resurser på). Det kommer vel egentlig ikke som noen overraskelse, og nå skal jeg altså trykke i vei på norsk. Det er vanskelig, veldig veldig vanskelig, men jeg er ingen taper. Jeg skal klare det. Jeg tar utfordringen!

Så her er jeg altså, med dårlig oversatt engelsk og flau gramatikk. La oss håpe denne lille øvelsen vil hjelpe.


Jeg har vondt i hodet. Fryktelig vondt i hodet. Jeg har lidd meg igjennom både Harry Potter og halve Ringenes Herre. Det er sjeldent jeg gidder å sitte igjennom én film, langt mindre bruke meste parten av en dag på det! Men det var det folk gjorde, og jeg trenger å være sosial. Jeg trenger mennesker rundt meg. I det siste har det vært fryktelig deilig. Ting har vært bra nå, en god stund. Det kjennes ut som om vi har sittet litt i et vakum, en liten bobble bare for oss selv. Jeg håper det fortsetter, men visse tilbakekomster har allerede ødelagt den lille freden. Fant meg selv på dass igjen, hodet lent tilbake og tårer som randt inn i håret.



Patetisk, det er det det er. Jeg skal slutte. Om det er noen som er mester til å grave ned uønskede følelser så er det meg. Herregud, det er latterlig at jeg ikke en gang har tenkt på det. Dramaqueen som jeg er.



Forresten så hadde jeg en forferdelig drøm her en natt. Tror det var natt til fredag. Jeg drømte at en person satte seg ned ved et bord ovenfor meg og begynte å forklare tålmodig alle mine mangler og feil. Hvorfor denne personen ikke likte meg. Ikke kunne være rundt meg.

"Du er jo søt, det skal du ha. Men du er nå litt feit. Litt lav. Du bråker mye, jeg blir lei stemmen din. Du må ikke være så hissig. Du er så slitsom. Ikke gråt nå Siren, du må tåle å høre dette her."

Jeg visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg når jeg våknet. Herregud. Jeg sitter her å riste på hodet ovenfor meg selv. Dette er jo ikke den jeg er i det hele tatt. Når i all verden begynte jeg å bekymre meg så mye om hva folk synes. Tragisk.


On a happy note: Anne, Linda, Matias og jeg dro på kino på lørdagskvelden. Det var merkelig å gjøre seg klar til en kveld på byen som ikke involverte alkohol. Etter alle de tragiske kveldene mine ute har jeg bestemt meg for å holde meg unna alkohol en stund. Det sies visst at mye alkohol og rus gjør en paranoid, og det tror jeg minsann jeg har blitt også.
Uansett, vi så the Christmas Carol med Jim Carrey. Det var super koselig. Vi var hjemme kanskje rundt halv tre på natten, totalt edru! Det var gøy. Selv om jeg en liten periode trodde jeg skulle pisse på meg for det kom zombier mot oss. Men det viste seg at det bare var et gammelt ekteparr eller noe.


Om en uke begynner linjefag ukene. Da har vi ingenting annet en skriving i to uker. Oh yeah. Jeg har store planer om å bare dykke fullstendig ned i skrivetilverelsen og ikke komme opp. Det er jo ingen grunn til det. Jeg lever for å skrive. Det er det beste i hele verden, og den transen du kommer i når alt du gjør, tenker, puster og spiser handler om det som skjer i hodet ditt. Fy faen det finnes ikke noe bedre. Man blir vel kanskje en smule sprø men om en vil ha en total virkelighestflukt som ikke involverer rus så er dette tingen.

Nå, skal jeg surre av gårde, og jeg skal være fryktløs, som jeg pleide å være.

Year worth of memories

I've already crawled into bed, and it's only 22:22 exactly. This is one of my sleepy periods I think, they come and go and I've figured it's not worth forcing myself when I just want to sleep.

It's been a relatively effective day concerning writing. I am still enjoying movie manuscripts immensely.

But it's autumn, and autumn is the season of reflection. I waded through some old pictures sitting alone in my room. Thinking back, a whole year... its gone so fast but still, it feels like a hundred years ago. That life... no, those lives are already being wrapped in the mist of memories. It's strange... its like it happened to two entierly different people.





















These pictures are taken with almost exactly a year in between. The first while I lived in Sweden, and the other after I moved to Bergen. Difference right? Of course, I have dyed my hair back to black, but everything's still changed.

I suppose it is to be expected, time moves, people change... It's just, it feels like I've lost a friend. A dear friend. I think I have. I miss her. I don't believe it but I miss those days. The parties, the darkness, the loneliness, the strangeness, the illness. Those were the days where I learned to live for the moment, for the second. To throw time straight out the window and concentrate on the feelings, on the here and now. There was nothing called time, really. I was free in an odd sort of way. I went where I wanted, I did what I wanted, I said and meant what I wanted. I owed no one anything. I came really close to myself. It feels like I lost that somewhere along the way.

It feels like I tied myself down again after having fought so hard to get free.

Still. I am still learning. I am still walking and even if it feels like my breath is restricted, I'm also learning to slow down. Here the days don't go by. You don't give tomorrow a thought. It doesn't exist. There is no use thinking about it, because it's already planned for you, so you learn to just let it happen.

Thinking back... thinking back. Moving away from home to a strange country. Getting to know people. Taking weird jobs all over the place to earn money. All the walks. The long walks in the forests where I got lost hours on end. All the absurd love stories. Screaming at each other drunkenly on the tram, running away, threatening to jump from bridges. Getting bodily carried away. Concerts, hot and sweaty. Late sunny mornings with coffee and backrubs. Parties, fights, laughter, tears and depression.
Finding friends, figuring out they aren't all that friendly, backstabbing and getting backstabbed. Crowded streets, waiting on benches, taking the wrong tram and ending up a new place. The dark nights, christmas lights and smell of roasted nuts and candied apples.

Then moving back to Norway, away from everything I learned to love despite the hate. Back to a country had no desire to live in, to friends I lost a long time ago. The collective, with all the strange people. Li the Chinese, Ulvár and Haltir the Icelandic, Simon, Stefan and Christian the Swedish. Our parties, teasing at the kitchentable, loud arguments, gaming together, visiting each other. Me and Ulvár got close, we had a little hedgehog together that lived underneath the verandah. And then the jogs, and of course my job that I loved as much as I hated. Shitty payed, shitty hours, but the passion for it was great. I got there half an hour before I was to start every day just to talk with them, buy coffee, wander around, chatting. They were all the social connection I got. The parties were bad, I ended up at the hospital, bleeding and beaten. Catastrophic love again. Why do I always fall in love with bastards who use me and throw me away like a dirty napkin?

And then... then time stopped for a while before I came here to Bergen. A new chapter.

ØDELAGT- novelle skrevet 29.10.09

Lampen har begynt å blinke. Lyspæra holder på å gå ut. Den har vært en del av Kajas liv så lenge Amalija kan huske. Selv om hun synes det er en gangske stygg lampe så har hun blitt knyttet til den. Hun har blitt knyttet til den rollen den spiller i Kajas liv. Konsekvent, alltid der for å gi henne lys igjennom de lange, mørke nettene. Men nå holder den på å gå ut, truer med å bli ubrukelig. Verdiløs.

Amalija lar blikket vandre vekk fra den røde lampen, dens inhabilitet til å gjøre det den skal, og lar det heller hvile på Kaja. Den unge kvinnen sitter lent over pulten, en pensel i hånden og knærne dratt opp under haken. Kaja har ryggen til Amalija som egentlig skulle se en film som gikk på TV. Filmen har for lengst sluttet å interessere henne. Hun syntes den falt sterkt nedover allerede ved åpningen, og nå kikker hun på Kaja som jobber i stedet.

Midnatt hadde kommet og gått for et par timer siden og Amalija lurer på om hun ikke har brukt opp gjestfriheten. Hadde det vært hennes eget hjem hadde hun prøvd å sparke ut vedkommende for lenge siden. Allikevel virker det ikke som om Kaja har så mye i mot at hun er der. Hun må ha vendt seg til det, funderer Amalija, siden disse nettene kom tettere og tettere nå for tiden.

’Hvorfor kaster du ikke lampen?’ spør Amalija plutselig, stemmen fremmed etter en så lang stund i stillhet. ’Den er så stygg.’

Kaja snur seg i stolen med et spørrende blikk, leppene presset sammen i konsentrasjon. Blikket flakker mellom den fornærmede lampen og Amalija.

‘Den er ikke stygg, ‘ svarer Kaja enkelt før hun vender seg tilbake til arbeidet.

‘Du har hatt den i så mange år nå, ‘ fortsetter Amalija. Hun vill ikke la temaet ligge. ’Hvorfor går du ikke bare og kjøper en ny en?’


Med et stort sukk setter Kaja seg opp i stolen og ruller litt med de delikate skuldrene. Amalija kan høre det knase helt bort til sofaen. Kaja klør seg fraværende på nesen med fingre fulle av malingsflekker mens hun later som om hun tenker seriøst over spørsmålet.

‘Jeg har ikke lyst på en ny lampe, ‘ svarer hun til slutt. Rynken mellom brynene lar Amalija vite at hun er smålig irritert over samtalen. ’Hvorfor skulle jeg ville ha en ny lampe?’

‘Den er ødelagt. Ubrukelig, ‘ sier Amalija, og føler at hun har endelig kommet til kjernen av problemet. Sofaen hun sitter på er stor og moderne og hvit. Et type objekt som det passer Kaja å eie. Den går ikke sammen med lampen, men den matcher alt det andre. Hvilket betyr at det er lampen som er problemet.


‘Den er verken ødelagt eller ubrukelig, den trenger bare en ny pære, ‘ forklarer Kaja tålmodig. Hun kikker på Amalija med et lite smil om munnen og uendelig varme i øynene. ’Jeg skal kjøpe en ny pære til den i morgen.’

Med et siste blink gir lampen opp og gjør det umulig for Kaja å fortsette arbeidet ved pulten. Hun vasker penselen fort i et glass med vann før hun endelig legger den ned etter mange timer med intenst arbeid. Penselen hadde ikke sviktet Kaja, lampen hadde.

‘Tror du at det er alt som skal til? ‘ spør Amalija stille, så stille at hun er usikker på om Kaja kan høre henne. ’Kanskje den er ødelagt for godt… denne gangen.’

Kaja strekker armene høyt over hodet, reiser seg opp på tå med perfekt balanse før hun endelig kommer ned igjen. Etter å ha strukket seg tusler hun over teppet og bort til sofaen som hun kaster seg ned på. Der hvor Amalija sitter, selv om den er stor og hvit og moderne.


‘Det er bare pæra, ‘ konstaterer Kaja og tar Amalijas kalde hånd i sin egen. ’Og selv om det ikke var det- så hadde jeg beholdt den uansett.’

Hallow's Eve

Picture stolen unscrupulously off Annika.

So yesterday was Halloween and the birthday celebration of two of our October Children: Annika and Patrick.

The school having been really up tight about alcohol and returning to school drunk, we figured it best to rent a hotel room. The initial plan was to party, go to Hulen that apparently serve the best Hallween party ever, and then we'd have nach afterward. Of course, me being me I never really got out of the hotelroom. Last time we were out I was denied access to the concert hall, and this time I didn't even get that far.

Having had a really upset stomach lately, plus a lack of apetite and then a bad mix of alcohol I ended up dead drunk by ten. The evening began awesomely and we partied with a lot of people I haven't partied with before, plus the same ol'. It was fun, and most fun perhaps was the visit of our sober friends before they continued onto Hulen.

The day after, on the other hand, was REALLY bad. I continued to throw up with perhaps only ten minute interwals from six am and out. We stopped at a Deli Deluca for the others to eat, but the smell of food inside was so overpowering I couldn't do much but run out and into an alley and puke my guts out. And as I stood there shivering, my stomach threatening to crawl out of my mouth, this hobo comes and just stares at me. He just stood there, right up and down, and stared at me throwing up. He was an odd fellow. I think he talked to me at some point, but I just ruffled my wounded feathers and hobbled away.

Getting back to school was lovely. Nothing is better than the calm atmosphere of dorm 3 when your head bleeds and your stomach has curled in on itself and died.

Mostly I've slept, knitted, watched family guy and read a bit. I think there will be a while before I go out again. And I MEAN it this time.

(lol, watch me be the one nagging to go out next weekend).

2 + 2 = 18

I thought my feelings had grown pretty apathetic towards it all. But the fact that I still throw up every time I got food in my mouth might point towards a certain internal agitation.