"Kjærleik er at vilja vel"

Jeg har vel nå bestemt meg for å skrive denne bloggen på norsk. Det føles litt keitete, men det er vel det beste. For øyeblikket virker det som jeg kommer til å tape kampen om å få skrive på engelsk (som jeg har brukt så mye tid og resurser på). Det kommer vel egentlig ikke som noen overraskelse, og nå skal jeg altså trykke i vei på norsk. Det er vanskelig, veldig veldig vanskelig, men jeg er ingen taper. Jeg skal klare det. Jeg tar utfordringen!

Så her er jeg altså, med dårlig oversatt engelsk og flau gramatikk. La oss håpe denne lille øvelsen vil hjelpe.


Jeg har vondt i hodet. Fryktelig vondt i hodet. Jeg har lidd meg igjennom både Harry Potter og halve Ringenes Herre. Det er sjeldent jeg gidder å sitte igjennom én film, langt mindre bruke meste parten av en dag på det! Men det var det folk gjorde, og jeg trenger å være sosial. Jeg trenger mennesker rundt meg. I det siste har det vært fryktelig deilig. Ting har vært bra nå, en god stund. Det kjennes ut som om vi har sittet litt i et vakum, en liten bobble bare for oss selv. Jeg håper det fortsetter, men visse tilbakekomster har allerede ødelagt den lille freden. Fant meg selv på dass igjen, hodet lent tilbake og tårer som randt inn i håret.



Patetisk, det er det det er. Jeg skal slutte. Om det er noen som er mester til å grave ned uønskede følelser så er det meg. Herregud, det er latterlig at jeg ikke en gang har tenkt på det. Dramaqueen som jeg er.



Forresten så hadde jeg en forferdelig drøm her en natt. Tror det var natt til fredag. Jeg drømte at en person satte seg ned ved et bord ovenfor meg og begynte å forklare tålmodig alle mine mangler og feil. Hvorfor denne personen ikke likte meg. Ikke kunne være rundt meg.

"Du er jo søt, det skal du ha. Men du er nå litt feit. Litt lav. Du bråker mye, jeg blir lei stemmen din. Du må ikke være så hissig. Du er så slitsom. Ikke gråt nå Siren, du må tåle å høre dette her."

Jeg visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg når jeg våknet. Herregud. Jeg sitter her å riste på hodet ovenfor meg selv. Dette er jo ikke den jeg er i det hele tatt. Når i all verden begynte jeg å bekymre meg så mye om hva folk synes. Tragisk.


On a happy note: Anne, Linda, Matias og jeg dro på kino på lørdagskvelden. Det var merkelig å gjøre seg klar til en kveld på byen som ikke involverte alkohol. Etter alle de tragiske kveldene mine ute har jeg bestemt meg for å holde meg unna alkohol en stund. Det sies visst at mye alkohol og rus gjør en paranoid, og det tror jeg minsann jeg har blitt også.
Uansett, vi så the Christmas Carol med Jim Carrey. Det var super koselig. Vi var hjemme kanskje rundt halv tre på natten, totalt edru! Det var gøy. Selv om jeg en liten periode trodde jeg skulle pisse på meg for det kom zombier mot oss. Men det viste seg at det bare var et gammelt ekteparr eller noe.


Om en uke begynner linjefag ukene. Da har vi ingenting annet en skriving i to uker. Oh yeah. Jeg har store planer om å bare dykke fullstendig ned i skrivetilverelsen og ikke komme opp. Det er jo ingen grunn til det. Jeg lever for å skrive. Det er det beste i hele verden, og den transen du kommer i når alt du gjør, tenker, puster og spiser handler om det som skjer i hodet ditt. Fy faen det finnes ikke noe bedre. Man blir vel kanskje en smule sprø men om en vil ha en total virkelighestflukt som ikke involverer rus så er dette tingen.

Nå, skal jeg surre av gårde, og jeg skal være fryktløs, som jeg pleide å være.