ﾛｰﾘﾝｸﾞ･ｺｰｽﾀｰ

Himmelen ute er en perfekt blå. Det er friskt, den vakreste november jeg noen sinne kunne tenke meg. Merkelig at det er her på vestlandet, Bergen, hvor jeg ville finne det. Disse plasser er jo kjent for regnet og gråværet, men både oktober og november har vært mer eller mindre plettfrie. I forhold til det burde humøret mitt ha vært på topp. Ofte sitter jeg å ser ut og lurer på hvordan jeg kan finne noe tungsinn i meg selv i det hele tatt.

Av alle ting har jeg satt på Nemureru Mori med Plastic Tree. Nostalgi er en følelse jeg aldri har vært helt god til å håndtere, men jeg blir bedre på det. Drømmer og håp har jeg mange av, til tross for at jeg forteller meg selv og alle at drømmer er bortkastet. Jeg tror det ligger i menneskenaturen, rett og slett. Vi drømmer om det vi vil ha, roter oss bort i fantasien, mister festet i virkeligheten. Vi blir dratt så langt med strømmen at vi glemmer å svømme i riktig retning. Kare oss i land for å kunne faktisk oppfylle det vi ønsker. Men av og til er det deilig å bare senke skuldrene og la livet skje. Sørge for å komme opp til overflaten og puste, flyte med. Om en jobber for hardt, strever for hardt for å nå fremtiden glemmer man rett og slett nåtiden. Og til slutt blir man sittende der uten gode minner og øyeblikk. Den sikreste måten å bli deprimert på.

Derfor er det deilig med slike klare, friske dager og Plastic Tree. Det føles litt ut som jeg strekkes ut, slites ut, fortid, nåtid og fremtid slutter å eksistere. Alt blir ett. Jeg føler nostalgi for noe som ikke har skjedd samtidig som alt rundt meg får vakre, gylne og klare farger.


I det siste har jeg sletet litt med søvnproblemer. Virket overrasker meg. Det er lenge siden jeg har ligget våken om nettene. Når jeg legger meg nå, uansett hva jeg har drevet på med i løpet av dagen, så finnes jeg ikke noe trøtt. Når jeg endelig sovner har jeg mareritt. Ikke vonde eller rare drømmer, men mareritt. I natt våknet jeg med adrenalinet pumpende i blodet. Merkverdig. Jeg forstår ikke hva det kan være i underbevisstheten min som gir meg så mange mareritt. Og det rareste er at det har vært så mange netter på rad nå.

Jeg har også funnet ut av hvorfor jeg er så søvnig hele tiden. Det er rutinene. Når ting går i rutine begynner jeg å kjede meg, og da blir jeg trøtt. Derfor gleder jeg meg nå til linjeukene, og etter det starter nye valgfag. Når vi er godt inn i det skal jeg hjem på juleferie, og så begynner enda et nytt år. Tenk det. Tiden har gått fort, samtidig som det ikke har det.

Av en eller annen grunn er jeg også engstelig for hva jeg skal ta meg til etter dette året er omme. Eller jeg var, når jeg tenker meg om. Etter besøket fra forleggeren og all skrivingen vi har gjort er jeg mer bevist enn noen sinne før at jeg skal bli forfatter. Jeg skal leve av det. Uansett hvor hardt jeg må jobbe, skal jeg nå i mål. Definitivt. Det er ingen grunn til hvorfor jeg ikke skal det. Jeg har ideene, jeg har inspirasjonen, jeg har fantasien og jeg har gutset. Redaktøren fortalte det at de ville satse på manus bare det var en original eller god idé der. Språk og setningsoppbygning og alt det der er noe man jobber med sammen. Det er så utrolig deilig å vite. Det gir meg friheten til å fokusere på det jeg vil skrive. Nå kan jeg sette meg ned og bare skrive rett ut akkurat det jeg ser i hodet. Språk og alt det der rettes etterpå. Om jeg tillater meg selv det her tror jeg faktisk mye av det vanskelige i språket mitt vil rette seg av seg selv. Jeg har, som muttern sier, et godt muntelig språk, så om jeg bare tør å føre dette ned på papir blir det bra.

Det eneste er at jeg står litt delt om hvorvidt jeg har lyst til å gi ut på norsk forlag eller ei. Jeg får vel gjøre mer research og tenke mer på det.

Dessuten står jeg litt i tvil om jeg har lyst til å fortsette på filmskole eller om jeg rett og slett bare skal satse på romaner. Ah, tunge valg. Tunge valg.