ØDELAGT- novelle skrevet 29.10.09

Lampen har begynt å blinke. Lyspæra holder på å gå ut. Den har vært en del av Kajas liv så lenge Amalija kan huske. Selv om hun synes det er en gangske stygg lampe så har hun blitt knyttet til den. Hun har blitt knyttet til den rollen den spiller i Kajas liv. Konsekvent, alltid der for å gi henne lys igjennom de lange, mørke nettene. Men nå holder den på å gå ut, truer med å bli ubrukelig. Verdiløs.

Amalija lar blikket vandre vekk fra den røde lampen, dens inhabilitet til å gjøre det den skal, og lar det heller hvile på Kaja. Den unge kvinnen sitter lent over pulten, en pensel i hånden og knærne dratt opp under haken. Kaja har ryggen til Amalija som egentlig skulle se en film som gikk på TV. Filmen har for lengst sluttet å interessere henne. Hun syntes den falt sterkt nedover allerede ved åpningen, og nå kikker hun på Kaja som jobber i stedet.

Midnatt hadde kommet og gått for et par timer siden og Amalija lurer på om hun ikke har brukt opp gjestfriheten. Hadde det vært hennes eget hjem hadde hun prøvd å sparke ut vedkommende for lenge siden. Allikevel virker det ikke som om Kaja har så mye i mot at hun er der. Hun må ha vendt seg til det, funderer Amalija, siden disse nettene kom tettere og tettere nå for tiden.

’Hvorfor kaster du ikke lampen?’ spør Amalija plutselig, stemmen fremmed etter en så lang stund i stillhet. ’Den er så stygg.’

Kaja snur seg i stolen med et spørrende blikk, leppene presset sammen i konsentrasjon. Blikket flakker mellom den fornærmede lampen og Amalija.

‘Den er ikke stygg, ‘ svarer Kaja enkelt før hun vender seg tilbake til arbeidet.

‘Du har hatt den i så mange år nå, ‘ fortsetter Amalija. Hun vill ikke la temaet ligge. ’Hvorfor går du ikke bare og kjøper en ny en?’


Med et stort sukk setter Kaja seg opp i stolen og ruller litt med de delikate skuldrene. Amalija kan høre det knase helt bort til sofaen. Kaja klør seg fraværende på nesen med fingre fulle av malingsflekker mens hun later som om hun tenker seriøst over spørsmålet.

‘Jeg har ikke lyst på en ny lampe, ‘ svarer hun til slutt. Rynken mellom brynene lar Amalija vite at hun er smålig irritert over samtalen. ’Hvorfor skulle jeg ville ha en ny lampe?’

‘Den er ødelagt. Ubrukelig, ‘ sier Amalija, og føler at hun har endelig kommet til kjernen av problemet. Sofaen hun sitter på er stor og moderne og hvit. Et type objekt som det passer Kaja å eie. Den går ikke sammen med lampen, men den matcher alt det andre. Hvilket betyr at det er lampen som er problemet.


‘Den er verken ødelagt eller ubrukelig, den trenger bare en ny pære, ‘ forklarer Kaja tålmodig. Hun kikker på Amalija med et lite smil om munnen og uendelig varme i øynene. ’Jeg skal kjøpe en ny pære til den i morgen.’

Med et siste blink gir lampen opp og gjør det umulig for Kaja å fortsette arbeidet ved pulten. Hun vasker penselen fort i et glass med vann før hun endelig legger den ned etter mange timer med intenst arbeid. Penselen hadde ikke sviktet Kaja, lampen hadde.

‘Tror du at det er alt som skal til? ‘ spør Amalija stille, så stille at hun er usikker på om Kaja kan høre henne. ’Kanskje den er ødelagt for godt… denne gangen.’

Kaja strekker armene høyt over hodet, reiser seg opp på tå med perfekt balanse før hun endelig kommer ned igjen. Etter å ha strukket seg tusler hun over teppet og bort til sofaen som hun kaster seg ned på. Der hvor Amalija sitter, selv om den er stor og hvit og moderne.


‘Det er bare pæra, ‘ konstaterer Kaja og tar Amalijas kalde hånd i sin egen. ’Og selv om det ikke var det- så hadde jeg beholdt den uansett.’