Monstre

Det truet med å bli enda en søvnløs og marerittfylt natt. Jeg ble jaget av zombier. Jeg trodde det var den sløve typen, så jeg klatret opp på et gjerde. Det viste seg uheldigvis at det var rage-infected zombier, og de kom styrtende etter meg. Akkurat i det zombiene begynte å klatre opp gjerdet etter meg ga jeg opp. Jeg orket rett og slett ikke å kjempe i mot den underbevisste angsten, så jeg lot dem ta meg. Jeg lot meg selv bli spist av zombier, og slik ble jeg en av dem.

Etter det var drømmen ganske koselig. Alle var zombier, og vi hadde en zombie-trikk som gikk igjennom byen. Alle som kom på, spisste vi. Det var egentlig ganske morsomt. Jeg hadde til og med min egen zombie-kjæreste.

Det eneste var at jeg våknet opp med neseblod i dag. Akk ja, jeg må slutte å være så intens.

Hah... av alle sanger så var det Gibisu med Shiina Ringo som kom på shuffle nå. Slike tilfeldigheter. Vakrere sang skal du lete lenge etter. Kontakt har jo begynt å bli gjennopptatt. Og at det var den andre parten som tok første initiativet, skulle man ikke tro. En berøring på skulderen ville ha sent meg i bakken før, men nå går det greit. Men jeg merker jo at jeg trekker meg unna, kvepper til som om det er fysisk smerte jeg forventer skal bli gitt meg. På mange måter har det vel også vært det.

Trykk det ned. Ignorer det. Survival of the fittest. Det er ingen plass til følelser som gjør meg svak.

"I wanna be with you/so ware kite/motto, motto, motto."